Av : Gunn Elisabeth S. Faanes

Forfatteren av Kvitebjørnen, Rasmus Løland, født i 1861, vokste opp i enkle kår på en gård innerst i Ryfylke, i et romslig og opplyst samfunn, men også i et miljø preget av gudsfrykt. Hans forfatterskap er preget av miljøet som han vokste opp i, og som han etter hvert gjorde et opprør mot. Han bekjente seg etter hvert til den darwinistiske lære, og dette kommer også til syne i hans forfatterskap for barn. I sitt forfatterskap skrev han blant annet seks barnebøker, vel å merke er disse er også blitt omtalt som "barnelitteratur for voksne", eller "voksenlitteratur for barn". Kvitebjørnen er et særdeles godt eksempel på dette, bøkene kan leses på flere plan, både på det ytre konkrete handlingsplan, og på et indre plan, med en billedbruk hvor det underliggende kan tolkes av en mer moden leser.

Gjennom boka Kvitebjørnens ni kapittel, følger vi fire gutter i alderen ni til tolv år, fra "den første snøsøndagen" og fram til våren, da den første kvitveisa titter fram. Det nye i fortellingene fra denne tidsepoken er det man kaller barneperspektivet, hvor historiene blir fortalt ut fra barnas synsvinkel. Synsvinkelen i boka ligger i guttenes kollektive "dei.". Som motspillere står også et kollektiv, de voksne, som guttene må forholde seg til. Konfrontasjonene mot voksenlivet er hyppige. Gjennom felles opplevende lek opplever de verden, og "våkner opp", slik at de blir bedre rustet til å bli en del av voksenverdenen.

I første kapittel blir vi vitne til guttenes glede over den første snøen. Som ellers i boka får guttenes fantasi fritt spillerom, og de diskuterer og praktiserer misjon, både ytre og indre, på en morken stubbe. Temaet svart mot hvitt møter vi allerede her, dette svarte og hvite blir et gjennomgangsmotiv i hele boka.

Tidlig i boka kommer en lekmannsprest til bygda, han Lamma-Lars. Den første og mest åpenbare kulturkonflikten i boka kommer til syne for fullt. Lamma-Lars blir her utsatt for guttenes snøballkasting. Den pietistiske lekmannskristendommen som fikk sin utbredelse i siste halvdel av 1800-tallet, blir nå bokstavelig talt en skyteskive. De lekmannskristne mente det ikke var nok å bare tilhøre kirken, man skulle ha en personlig kristendomsopplevelse gjennom åndelig "vekkelse". Løland skal visstnok ha opplevd oppveksten som en kamp mot kristendommen i heimen og i samfunnet, og som voksen skriver han dyp undergravende barnelitteratur, i form av å la barna dagdrømme, de rømmer hjemmefra, svarer og er ulydige mot de voksne. Barna er de som ser det råtne i samfunnet, og som opponerer. Er det på grunn av en undertrykket barndom Løland gjør boka til et medium for dyp kulturkritikk? Boka er ikke bare rettet mot kristendommen som helhet, men blir også arena for en konflikt mellom lekmannskristendommen og den tradisjonelle kirken, ved at presten tidvis blir sett på som en positiv figur.

Protesten og konflikten mot kristendommen kommer til syne i mange sammenhenger i boka. I den første underlige snøsøndagen hvor guttene er i skogen, opplever de skogen som rar og underlig. De innbiller seg at de er blant palmer i hedningeland. Gjennom lek bearbeider nå guttene sitt forhold mellom svart og hvitt, hedendom og kristendom. De finner en morken trestubbe, og bestemmer seg så for å utføre misjon på den, både ytre og indre misjon, ved at de blant annet putter hvit snø inn i et hull i trestammen. Dette blir på mange måter karikert og satt på spissen. De undrer seg på hvordan de skal få det svarte ut av trea. De svarte kan nok omvendes med ord, men juling må de ha, og de slår på trea med den følge at trea slipper den hvite snøen, de blir svarte. Sola er også med på å hjelpe til med dette. Vi kan også se et dobbelt perspektiv her. Har Løland selv opplevd juling, ja også indremisjon? Han lar nå ungene få sympati for skogen, de får en følelse av å ha opponert mot egen juling. De får nå en underlig følelse av å ha gjort noe galt, og de to eldste trua de minste med juling om de sa noe om dette heime.