Rasmus Lølands og Ragnar Hovlands
undergraving av dannelsesromanen
av Jonas Bakken, Bøygen nr 2/2002

Barnelitteraturen har fra den oppstod, hatt en dobbelt funksjon: Den skal underholde barnet samtidig som den gir barnet lærdom. Det er den sistnevnte - barnelitteraturens didaktiske funksjon - som er emnet for denne artikkelen. Den tradisjonelle barneboka lærer barnet å tilpasse seg hjemmets og samfunnets rådende ideologi, slik at samfunnsstrukturen kan opprettholdes og videreføres.

Men hva skjer med barnelitteraturen når forfatteren av ulike grunner mister troen på den nedarvede ideologien? Jeg skal ta for meg to norske barnebøker som kan illustrere dette. Den ene er fra det som kalles norsk barnelitteraturs gullalder, nemlig Rasmus Lølands Kvitebjørnen fra 1906, mens den andre - Ragnar Hovlands første barnebok, Det får stå til - kom ut i 1980 og er blant våre tidligste postmoderne barnebøker.

Disse bøkene tilhører to ulike tidsaldre, men har det felles at de fungerer som mottekster til den tradisjonelle barneboka. Ved å manipulere dannelsesromanens struktur motarbeider tekstene den ideologien som strukturen bærer, og slik undergraves barnelitteraturens didaktiske funksjon. Lølands og Hovlands tekster er anti-didaktisk barnelitteratur.


Dannelsesstrukturen i den tradisjonelle barneboka
Den danske barnelitteraturforskeren Flemming Mouritsen hevder at barnelitteratur oppstod i forbindelse med etableringen av borgerskapet som samfunnsklasse (Mouritsen 1979:29). I borgerskapet erstattes den tidligere storfamilien av kjernefamilien, og det fører til at en rekke funksjoner - deriblant visse sosialiseringsfunksjoner - flyttes ut av familien og overtas av andre samfunnsinstitusjoner, blant annet skolen og mediene. Det oppstår dermed et behov for en litteratur som er rettet direkte mot barnet, og som kan støtte familien i sosialiseringen.

Barnelitteraturen har altså fra starten av en didaktisk funksjon, og modellen for en didaktisk litteratur for barn ble hentet fra en annen sjanger som oppstod med borgerskapets framvekst, nemlig den borgerlige dannelsesromanen (ibid.:47). Dannelsesromanen er strukturert rundt et forløp i tre faser, som ofte betegnes som «hjemme», «borte» og «hjem», og denne strukturen overtas av barnelitteraturen:

Fra en given social sammenhæng, en hjemtilstand «rejser» hovedpersonen (personerme) frivilligt eller ufrivilligt ud i en position uden for denne. Dette alternative rum, hvori rejsen foregår, vil ofte være skildret som et, dels dæmonisk, kaotisk og trusselsbestemt, dels mulighedsfyldt, dragende og fristende område. [..] Sluttelig sker så en hjemgang, en overtagelse af den sociale tilstands værdinormer. Rejsen og trusselsfeltet fungerer som et argument for hjemtilstanden og for overtagelsen af den. (ibid.:46-47)

Denne strukturen framstiller altså et sosialiseringsforløp, der opplevelsene utenfor hjemmet blir argumenter «for en overtagelse af kulturværdierne og rollerne» i hjemmet (ibid.:47). På denne måten bidrar barnelitteraturen til å føre barna inn i de voksnes ideologi, slik at samfunnsstrukturen opprettholdes og videreføres. Bama lærer å gå inn i foreldregenerasjonens roller, og de tar over dens verdier.

Når Flemming Mouritsens beskriver barnelitteratur som en variant av den borgerlige dannelsesromanen, er det med et marxistisk utgangspunkt; han ønsker å avsløre den borgerlige ideologien i barnebøkene. Men dannelsesstrukturen i barnelitteratur har også blitt trukket fram av forskere utenfor den marxistiske litteraturforskningen, blant annet av Vivi Edström (1980) og Perry Nodelman (1992 og 1997).

På grunnlag av en undersøkelse av et stort antall barnebøker har Nodelman funnet hvilke verdier som er knyttet til første og tredje fase av dannelsesstrukturen, altså hjemme-verdier, og hvilke som er knyttet til andre fase, altså borte-verdier. Hjemme-verdiene omfatter blant annet lydighet, beherskelse, modenhet og fornuft, mens borte-verdiene er hjemme-verdienes motsetninger: ulydighet, villskap, barnslighet og fantasi. Hovedpersonen i barnebøker begynner i en hjemmetilstand, men hjemmet oppleves som kjedelig og hemmende, så han/hun reiser bort for å oppleve verden utenfor, som virker spennende. Møtet med borteverdiene avslører at det spennende også er farlig, så hovedpersonen reiser hjem igjen. Hjemmet oppleves ikke lenger som kjedelig, men trygt, og hovedpersonen tar opp i seg hjemme-verdiene og fyller den rollen som hjemmet og samfunnet ønsker.

En norsk barnebok som nærmest oppskriftsmessig følger den skisserte dannelsesstrukturen, er Thorbjørn Egners Ole Jakop på bytur ( Egner 1976, bearbeidet utgave av førsteutgaven fra 1949 ). Boka handler om anda Ole Jakop som bor sammen med de andre dyra på landet. Han klarer ikke å slå seg til ro med situasjonen hjemme og forlater derfor de andre dyra og reiser til byen, der han har hørt det skal være «enda bedre enn på landet» (ibid.:7). Byen er imidlertid ikke som han forventet. Vant som han er med den landlige tryggheten, havner han stadig i farlige situasjoner: han blir nesten overkjørt av både tog og biler, han faller ut av et vindu og han går av trikken i fart. Til slutt innser han at byen ikke er et sted for ham, og han reiser hjem til landet, der han gir de andre dyra følgende karakteristikk av byen: «Der var det fint [...], men det var farlig der - veldig farlig» (ibid.:29). Livet utenfor hjemmet er altså både «fristende» og «trusselsbestemt", og erfaringene han gjorde der, blir argumenter for hjemvendingen og tilpasningen til hjemmets verdier og roller. Boka er åpenlyst didaktisk -budskapet formuleres til slutt eksplisitt i en sang - og den lærer barnet å tilpasse seg hjemmets verdisystem.